Den Smale Sti

Hver dag gir Karanba-treningene Bruno (18) et pusterom fra narkotrafikkens herjinger og kontroll.

- Når jeg spiller fotball så er det jeg som er sjef. Her i favelaen så bestemmer narkobandene at hit og dit kan du ikke gå, og slik og sånn kan du ikke gjøre. Men på banen er det jeg som bestemmer. Da er jeg fri, sier Bruno.

Rio de Janeiro by. Vi er i utkanten. Favelaen Morro do Chapadão stekes i solen.

- I dag er det varmt, sier Bruno og gløtter opp på den brennende kula på himmelen.

Mursteinshus på mursteinshus ligger i lange rader. Hjem på hjem, tett i tett. Bare gatene skaper noen lange, opne flater i bebyggelsen.

- Her er det, sier Bruno og peker på en port.

Han opner døra for å vise oss et gløtt av sin hverdag.

Gleden

- Dette er moren min, sier Bruno.

Han og faren har funnet fram et lite fotoalbum. Bildet viser en kvinne uten hår.

- For to år siden døde hun av kreft. Det var da jeg slutte å spille fotball og forsvant fra Karanba. Jeg mistet gleden i livet og havnet i et dårlig miljø. Men så tok pappa kontakt med Tommy igjen, og de fikk meg på rett kjøl.

Brunos far har lært av gamle synder. Etter åtte år i fengsel for deltakelse i narkotrafikken, vil han ikke at sønnen skal oppleve det samme.

- Da kona mi døde, så var alle dører stengt. Jeg fikk ingen jobber på grunn av mitt rulleblad, og vi hadde ingen inntekt. Jeg fikk jobb som utstyrsansvarlig i Karanba, og det ble redningen. Nå har jeg fått en vaskejobb på natten. Vi klarer oss akkurat, forteller Brunos far.

Bruno bor sammen med faren. Huset er enkelt, rent og ryddig. - Vi har så vi akkurat klarer oss, forteller Brunos far.

Drømmen

I sommer var Bruno med på å vinne Dana Cup, Gothia Cup og å komme til finalen i Norway Cup. For unggutten så var det en bekreftelse på at drømmen som proffspiller kan nås.

- Etter at mamma døde, så fant jeg igjen gleden ved å spille fotball. Nå vil jeg bli proff for å hedre mamma, forteller han og viser tatoveringen med morens navn på armen.

Bruno gir tommel opp i bakgården der han har en liten hund. På armen har han tatovert navnet til moren som døde av kreft. Ungguttens drøm er å hedre moren ved å bli fotballproff.

Stien

Bruno skal på trening. Han spiser ris, bønner og stekte kyllingbiter før han pakker bagen og er klar til å gå. Han peker på nabohuset rett over veien når vi går ut.

- Her seller de stoff. De som styrer dette området heter Commando Vermelho. Omtrent hundre meter der borte styrer Terceiro Commando, og de kriger seg i mellom. Og så har du A.D.A litt lenger vekke. I tillegg så har du politiet som ofte går bevepnet inn for å krige mot bandene, forklarer 18-åringen.

- Ta bildet kjapt da, sier Bruno når jeg spør om jeg kan ta bilder utenfor porten. I huset bak til venstre selles det stoff. Porten som så vidt kan sees til høgre for bilen leder inn til Brunos hus.

Han forteller om politiet som ransaket han for få dager siden rett utenfor huset og om kveldene da «os bandidos» går fritt rundt med våpen i hendene. Han forteller om kjente som har blitt drept i småkrigene og om fetteren som ble tatt av politiet dagen før for å jobbe i en av gjengene. Mens vi snakker passerer vi flere veisperringer som er satt opp for å holde politiet utenfor. Langs veien står også flere utbrente biler.

- Etter at jeg brøt med det gamle miljøet, så har jeg fem goder venner igjen. Og så har jeg familien min, fotballen og Karanba.

Karanba-spilleren er på vei til trening. - Ved å spille fotball så kommer jeg meg vekk fra det dårlige miljøet i nabolaget, forteller 18-åringen.

Stå opp om morgenen, spise, ta buss i to timer, trene i tre timer med Karanba, ta buss hjem igjen i minst to timer, dusje, spise, være på Facebook og sove.

- Det er livet mitt. Det er bra nå. Jeg er på rett spor, sier Bruno.

Av Anders Myklebust, sjef for frivillige i Karanba.