2 lag, ÉN gruppe mennesker, 2 Finaler; Norway Cup

I dag var dagen da Karanba var i 2 finaler i Norway Cup! For gutta er dette den største turneringen med grunnlag av at nordmenn flest støtter brasilianerene fra Rios gater. Vi opplevde det i Danmark, men her; på hjemmebane? 2 lag, ÉN gruppe mennesker, 2 Finaler!

Allerede klokken 10 var fansen på plass for å se våre eldste, og det gledelige var at det ikke bare var ungjentene som hylte, men også godt voksne mennesker og til og med hos den eldre garde har dette prosjektet vekket følelser. Dere skal vite hvor mye gutta har gledet seg til å se dere alle sammen, gammel eller ung . Takk!!

Da kampen ble blåst i gang så vi kjapt at vi møtte et meget godt organisert KFUM. Vi hadde ball, men de kriget oss ut av vår vante stil og vi fikk ikke se det Karanba som tidligere i turneringen begeistret de fleste med finter, pasningsspill og vakre mål. Vår største sjanse kom da Hudson ristet seg løs på kanten av 16-meteren og fyrte av et skudd i tverrliggeren. Kampen fortsatte i samme spor det meste av tiden hvor vi styrte og hadde ballen mest, men aldri kom oss igjennom til de virkelig store sjansene. Koffa var meget giftige på kontringer og spilte oss i ubalanse flere ganger på den måten. Avgjørelsen kom på et langt innkast som ble stusset direkte i mål. Typisk norsk å være gode på dødball og kanskje typisk brasiliansk å være litt svakere på de defensive dødballene.

Gruppa mottok sølvet som helter og gledet seg med de mange frammøtte og lot skuffelsen vente til litt etter kampslutt. Dette bare viser hvor sterk karakteren, samholdet og styrken i denne gruppen er. Fantastisk!

Klokken fem var det match igjen. Guttelaget skulle møte sine landsmenn Alunorte i finalen i klasse B. Kampen fikk spillemessig tidlig et brasiliansk stempel over seg hvor begge lag har lyst å spille ball, men vi kommer best i gang og tar mer og mer over matchen. Rett før pause eksploderer Ekeberg. Gabriel smeller til med et nydelig langskudd fra 25 meter og skrur ballen over keeper som står med sol i øynene og litt på halvdistanse. Et fantastisk mål og 1-0 til Karanba.

Etter pause faller energinivået en smule og på dette nivået straffer det seg fort. Alunorte krangler ballen i mål og utligner til 1-1. Gutta virket preget og kampen fikk en ny vri. Banespillet var til tider mye hawaiifotball og et par taklinger det luktet svidd av. Vi klarte aldri å roe ned, men fler scoringer ble det. Fem minutter etter Alunortes scoring tok vår toppscorer Lugon ansvar. 2-1. Det ble aldri det finspillet som ble meldt av flere på forhånd, men heller en norsk fysisk fighter match hvor det stod på innsatsen. 

Vi hadde matchen i vår hule hånd og kanskje var det også den tanken som slo inn hos gutta. Alunorte fightet seg tilbake og scoret 2-2 målet rett før slutt. Spenningen var til å ta og føle på, ordinær tid var slutt og 2 x 5 minutter med nærvepirrende ekstraomganger ventet.

Utfordringene skulle komme i kø. Begge lag virket smånervøse og begge lag var lovlig sene i noen taklinger og overtenning endte med et rødt kort til oss. Unødvendig og ikke noe vi er glad i, men sånt skjer i fotball. Gjennom de to omgangene virket Karanba mest hissige på å få det avgjørende målet, men det hele endte i et taktisk spill hvor begge lag forberedte seg på straffer. Keeper og spillerbytter på begge lag og alt som måtte til for å gjøre det ekstra nervepirrende. 

Det ble straffer. Og vi vant. Følelsene, utbruddet av glede, tårene som kom fra både spillere, ledere og supportere. Juniorlaget som stormet banen. Minner for livet og den største hendelsen i flere av guttas liv. Takk for all støtte alle sammen, dere gjør dette mulig!
Det er dette som er Karanba. 

Raça, ,Força, ,Uniao...! Um, Dois, Três, KARANBA!! - Guts, styrke, samhold! 

Skrevet av: Fridtjof Linge, 23:33, 06/08-11